Kapittel 2 og 3 i "Language and Learning in the Digital Age"

Hensikten med disse kapitlene tror jeg kan være å lage et bakteppe for leserne. Her tar forfatterne oss med på en kort historisk reise for å kunne plassere muntlig språk og skriftlig språk på en tidslinje. Videre legger de vekt på noen faktorer som har gjort at språket forandrer seg. De skriver rett ut i kapittel to at de ønsker i denne boken å skape forståelse for hvordan ”literacy” som teknologi og digitale medium som teknologi endrer språket. Forfatterne Gee og Hayes spør i kapittel to : ”What is language?” Som svar på dette spørsmålet trekker de frem at språk både er et kognitivt fenomen (det er et sett med ”regler” som gjør at vi snakker grammatisk riktig), noe fysisk /et matrielt fenomen og at vi kan se på språk som en sosial konvensjon. De skriver om hvordan man må skille mellom muntlig og skriftlig språk og påpeker at det muntlige språket har eksistert mye lenger enn det skriftlige. Skriftlig språk er en ganske ny oppfinnelse. Det muntlige språket går langt tilbake i tid, og på et visst tidspunkt i historien fantes det kanskje ett originalt språk som senere har blitt spredt av menneskene og forandret etter hvert som menneskene bosatte seg på ulike steder. Det er det muntlige språket som er språkets opprinnelige form, og det er denne formen for språk som har utviklet seg samtidig som mennesket. Skriftlig språk derimot har ikke vært en del av menneskets evolusjon. Det er en kulturell oppfinnelse. Språkenes opprinnelse går så langt tilbake i tid at det er svært vanskelig å si noe om dem. Men vi kan se for oss at språk ble brukt ansikt til ansikt og brukt til å snakke om det som skjer her og nå. Etter hvert som språk utviklet seg ble det omformet av den menneskelige kulturen. Mennesker lærte seg å snakke om mer abstrakte fenomener i tillegg til det konkrete som skjedde her og nå. De kunne også samtale om det abstrakte og mentale ved hjelp av metaforer. Dette gjorde språket mektigere enn det hadde vært. Videre gjorde også skrift store endringer i språket, og det samme kommer digitale medier også til å gjøre. Kapittel tre handler om å lese og skrive språk. Forfatterne opererer altså i dette kapittelet med en smal og tradisjonell definisjon på hva literacy er. De skriver at literacy er et slags leveringssystem for språk. De definerer språk som et system av konvensjoner om hvordan man skal lage mening. Dette språket kan uttrykkes eller levert på ulike måter: gjennom å tenke, å snakke, vise med tegn, eller skrive. De sammenligner dette med at biler er et leveringssystem for mennesker. Bilen er et leveringssystem som har endret hvordan mennesker oppfører seg. På lignende vis har også leveringssystemet literacy forandret både selve språket og menneskene som benytter seg av det. Man kan også sammenligne literacy med et redskap. Og et menneske med et redskap har ofte en fordel i forhold til et menneske uten et redskap. Etter disse sammenligningene skriver forfatterne om fordeler og ulemper ved å ha dette redskapet som lese – og skrivekyndighet er. De sammenligner dette med det å kunne bruke muntlig språk. Mange vil si at literacy har gitt språket nye muligheter og at skrift har beriket språket. Og de samme argumentene som brukes for å underbygge dette positive synet på literacy vil forfatterne av denne boka bruke når de påstår at digitale medium tar språket videre til et nytt nivå. De mener også at digitale medium kan rette opp noen av de store feilene som finnes i samfunn med lese – og skrivekyndige, f. eks at språkbrukerne blir konsumenter av kunnskap, informasjon og skrift generelt når det er så strenge krav til hvem som kan få publisert tekstene sine. Når et samfunn er digitale, kan flere publisere tekstene sine på internett og spre sine ideer til resten av verden. Dette siste poenget i kapittel tre kjenner jeg at jeg ikke klarer å se på som utelukkende positivt. Man kan kanskje påstå at det er positivt for demokratiet at hvem som helst kan spre tankene sine på internett og at alle kan finne noen der å være enige med. Som Gee og Hayes påpeker så er det i utgangspunktet positivt at folk flest kan få uttrykke seg skriftlig og være produsenter i stedet for konsumenter. Men det negative med digitale medium er at enkeltpersoner som har dårlige intensjoner, og kanskje i verste fall ønsker å skade andre, har en stor arena å boltre seg på på internett. I tillegg har de tilgang til skjøre mennesker som er lette å påvirke. Kapitlene tar opp forholdet mellom muntlig og skriftlig språk, og det står om det muntlige språket som det opprinnelige. En tendens i vårt samfunn i dag er at mer og mer av det sosiale livet vi har foregår skriftlig i digitale medium. Kanskje ser vi det tydeligst blant ungdommen? Kamerater spiller kanskje ikke videospill sammen side om side, men chatter med hverandre i hvert sitt hus. Venninner går kanskje ikke til hverandre på ettermiddagen, men snapper og melder hverandre mens de ser på hver sin serie på Netflix. Forfatterne av boken skriver på et tidspunkt at man sitter mer å chatter med folk i andre byer/andre steder på jorden enn man snakker med folk i sitt eget nabolag. Det er interessant i denne sammenhengen å lure på hvilken effekt dette kan komme til å få på det muntlig språket vårt.